En trubadur er en visesanger og visedikter som framfører egne sanger til eget akkompagnement. Opprinnelig var det betegnelsen på diktere ved de søreuropeiske fyrstehoffene i middelalderen. I norsk…
Kort forklart: En trubadur er en visesanger og visedikter som framfører egne sanger til eget akkompagnement. Opprinnelig var det betegnelsen på diktere ved de søreuropeiske fyrstehoffene i middelalderen. I norsk arrangørspråk forbindes formatet i dag med én utøver, lite utstyr og et lokale der praten mellom låtene hører med.
Ordet brukes om to nokså forskjellige ting. Den ene er et historisk fenomen fra middelalderen. Den andre er det folk skriver i en bookingforespørsel når de skal ha musikk til en middag eller en mottakelse.
Begge betydningene er riktige. De forklarer bare ikke hverandre.
Ordet kommer fra oksitansk, altså gammelt sørfransk, der trobar betyr å finne eller å dikte. Trubadurene var både diktere og komponister, de virket ved fyrstehoffene i Sør-Europa, og de framførte som oftest sangene sine til eget akkompagnement på harpe.
Oppslagsverkene er ikke helt samstemte om årstallene.
| Kilde | Hva ordet betyr |
|---|---|
| Store norske leksikon | Opprinnelig middelalderens provençalske diktere ved de søreuropeiske fyrstehoffene, i perioden 1100 til 1350. I dag ofte brukt om visesangere og visediktere. |
| Det Norske Akademis ordbok | 1. Sørfransk, provençalsk høvisk kjærlighetsdikter og til dels sanger i middelalderen, omtrent 1150 til 1300. 2. Visesanger, visedikter. |
Det begge oppslagene har felles, er rollefordelingen: samme person dikter, komponerer og framfører. Det er kjernen i ordet, og det er den kjernen som har overlevd i moderne bruk.
Noe ordbøkene derimot ikke sier ett ord om, er besetning. At trubadur i norsk arrangørspråk betyr én utøver med et instrument, står ikke i noe oppslagsverk. Det er praksis, ikke definisjon. Verdt å vite når du skriver forespørselen, for da lønner det seg å beskrive hva du faktisk ser for deg framfor å regne med at ordet gjør jobben alene.
Forskjellen merkes tydeligst i det praktiske. Norske Kulturarrangører skriver i Arrangørwikien at scenen må være stor nok til å romme dem som skal opptre, og at størrelsen på lydanlegget bestemmes av lokalet og hvilken type artist som skal spille. Resten følger av seg selv: jo flere som skal på scenen, jo mer rigg, plass og teknikk må noen skaffe.
Tabellen under er vår egen sammenstilling av hvordan de tre formatene skiller seg i praksis.
| Forhold | Trubadur | Duo | Band |
|---|---|---|---|
| Antall utøvere | Én | To | Tre eller flere |
| Scene | Et hjørne kan holde | Liten scene | Dimensjoneres etter besetningen |
| Lydanlegg | Enkelt, tilpasset lokalet | Enkelt til middels | PA som dekker publikumsområdet |
| Backline | Lite eller ingenting | Lite | Trommer, forsterkere, tangenter |
| Lydnivå | Kan legges under samtale | Kan justeres begge veier | Høyt, samtale ved bordet blir vanskelig |
Backline, som Arrangørwikien definerer som utstyret musikerne bruker og som vanligvis settes opp bakerst på scenen, må noen skaffe. Jo flere som skal spille, jo mer av det blir det. Hvem som skaffer hva, står i den tekniske rideren, og hva en slik rider bør inneholde, er beskrevet i egen artikkel.
Én ting endrer seg ikke med besetningen. Framføringen skal meldes inn og rapporteres til TONO enten det står én eller ni personer på scenen, og det ansvaret ligger hos arrangøren. Det og de øvrige punktene som bør stå skriftlig, er samlet i guiden om artistkontrakt.
Spørsmålet er egentlig ikke hvor mange musikere du vil ha. Det er hva musikken skal gjøre i løpet av kvelden.
Når musikken ligger under noe annet, en mottakelse, en middag, en mingling der folk skal snakke sammen, er den lille besetningen riktig. Lavt lydnivå er da en funksjon og ikke en begrensning. Ingen skal rope over bordet for å bli hørt.
Skal musikken derimot være selve programposten, det gjestene setter seg ned og ser på, endrer regnestykket seg. Da handler det mindre om antall og mer om hva utøveren gjør når sangen er ferdig. En utøver som har historiene bak sangene sine, holder en sal. En som bare har sangene, gjør det sjeldnere.
Dansegulvet gir et tredje svar. Der avgjør trykket i lyden, og da snakker vi band. Hva som skiller coverband fra originalartist når du først har landet på band, er behandlet i en egen sammenligning. Vurderingen av lokale, anledning og besetning er også tatt opp i guiden om å booke countryartist.
Besetningen er for øvrig en av faktorene som avgjør hva et oppdrag koster. De andre står i artikkelen om hva som styrer prisen.
Formatene som er beskrevet på bookingsiden er «Sanger og Minner fra Landhandelen» som duo, «Fra Sulis til Nashville» som teater og konsert, fullband show for festivaler, og akustiske intime konserter. Duoen er det minste av dem.
Er det stemningen du er ute etter, den lave og nære kvelden der praten teller like mye som sangene, er det to av formatene som kommer nærmest.
Sanger og Minner fra Landhandelen er en duo: Ottar «Big Hand» Johansen sammen med Anders Sinnes på gitar og sang. Slagerne fra NRK-programmet Landhandelen og plateserien CountryFest, med anekdoter fra møter med Vidar Lønn Arnesen, Erik Bye, Johnny Cash, Kenny Rogers, Roy Orbison og Willie Nelson. Anekdotene og skrønene mellom låtene er en del av showet, ikke pauser i det.
«Akustiske intime konserter» står som eget punkt blant formatene på bookingsiden, og er det nærmeste du kommer om lokalet er lite.
For et større publikum finnes «SteelHand» sammen med Casino Steel og bandet Nilsen's Southern Harmony. Alle forestillingene ligger på turnésiden.
Beskriv lokalet, anledningen og hva musikken skal gjøre, så foreslår vi et format som passer. Bookingskjemaet tar imot dato og sted, og du kan like gjerne sende en e-post til ottar@bighand.no eller ringe 915 88 000.
Kilder: Store norske leksikon om trubadur · Det Norske Akademis ordbok: trubadur · Norske Kulturarrangører: Produksjon i Arrangørwikien · Norske Kulturarrangører: Ordliste · TONO om konsert og event